Litteratur-
og mediavev
Ingeborg Bachmann
Den
østerrikske forfatteren Ingeborg Bachmann (1926-1973) er en markant skikkelse i tyskspråklig
litteratur etter annen verdenskrig. Hennes tekster kjennetegnes av en bevisst
gjennomarbeidet og ofte eksperimentell språkbruk og spenner over et stort
spekter genre og emner. Bachmann har doktorgrad i filosofi. En filosofisk,
språkkritisk tilnærming til samfunnsrelaterte temaer er karakteristisk for
hennes verk.
Bachmann debuterer i 1953 som lyriker med diktsamlingen Die gestundete Zeit
og 1956 følger samlingen Die Anrufung des großen Bären. Diktene
problematiserer forholdet mellom mennesket og natur. Kjærlighet er et viktig
tema og ofte beskrives søken etter autentisitet og sannhet. I begge samlingene
benytter Bachmann seg av naturmetaforikk og språklek for å formidle politisk
budskap.
Ved siden av sitt virke som lyriker skriver hun essays og hørespill samt
librettoen for en opera. På ulike måter kretser tekstene om makt- og
undertrykkelsesmekanismer. I novellesamlingen Das dreißigste Jahr (1961)
tar hun et oppgjør med utilstrekkelige samfunnsstrukturer, som rettssystem,
politikk og kjønnsroller. Fortellingene Ein Schritt nach Gomorrah og
Udine geht fra denne samlingen regnes blant de tidligste feministiske
ytringene innen tysk etterkrigslitteratur. I Udine geht anklager Udine
den mannlige menneskeheten for å ha ødelagt hennes liv som kvinne og verden i
sin helhet.
Fascisme og nasjonalsosialisme er vesentlige elementer i Bachmanns litteratur.
Som barn har hun opplevd krigen og et nasjonalsosialistisk styre. Nazistenes
inntog i hennes fødeby Klagenfurt i 1938, skildrer hun som skjellsettende
opplevelse i barndommen. Karakteristisk for Bachmanns utforskning av kvinnelig
identitet og patriarkalske strukturer er at den i stor grad knytter seg til slik
tidskritikk. ”Fascisme” begynner i følge henne ”i forholdet mellom mennesker.”
Og hun hevder: ”Fascisme er det første i forholdet mellom mann og kvinne.”
1971 utgir Bachmann sin første roman, Malina, som skulle inngå i serien
Todesarten – en serie hun ikke rekker å avslutte før hun dør som følge av
en brannulykke i 1973. I Malina undersøker Bachmann kvinnelige erfaringer
av avmakt innenfor et patriarkalsk maktsystem. Vi møter en kvinnelig hovedperson
som går til grunne i en virkelighet dominert av menn. Hun står mellom to menn og
lykkes ikke i å forbinde to ulike sider ved kjærligheten: ekstasen og
kjærlighetens mer rasjonelle aspekter. Romanen utmerker seg gjennom et
stilsikkert, konsist språk og en særegen fragmentarisk komposisjon som
understreker hovedpersonens sinnstilstand. 1972 følger novellesamlingen
Simultan hvor vi møter kvinner som har utviklet strategier for å beskytte
seg mot smerter menn har tilført dem. Kvinnelige erfaringer er også sentrale i
romanfragmentet Der Fall Franza – ein Requiem für Fanny som utgis
posthumt.
I tillegg til å sette søkelyset på problematiske forhold inneholder Bachmanns
tekster også alltid et utopisk aspekt. Ofte antyder hun en ny og annerledes
orden – noe som blir spesielt tydelig i hennes kanskje mest kjente dikt
Böhmen liegt am Meer fra 1968. Her plasserer hun det sentraleuropeiske
landet Böhmen ved havet – og havet fungerer som symbol for håp og frihet. Diktet
blir av mange tolket som et dikterisk motsvar til datidens dramatiske, politiske
hendelser i Praha.
Nettsider om Ingeborg Bachmann
Bachmanns særegne språkstil krever gode tyskkunnskaper. Vi anbefaler å lese verkene på originalspråket med støtte i en oversettelse. Mange av hennes tekster er oversatt til norsk og engelsk.