|
|
Sartre
(1905-1980) ville ha fylt 100 i 2005 – et jubileum som ble markert omfattende både i Frankrike
og internasjonalt. Som filosof og forfatter med et stort politisk og
samfunnsmessig engasjement regnes Sartre blant Frankrikes viktigste og mest
innflytelsesrike intellektuelle i det 20. århundre. Hans tenkning har vært
utgangspunkt for mange retninger på 1900-tallet.
Den filosofiske tenkningen Sartre tilhører – eksistensfilosofien – baserer seg
på tenkere som Kierkegaard, Heidegger og Husserl. Sartre definerer
eksistensialismen som en form for humanisme. For å kunne leve autentisk må vi,
ifølge Sartre, ta livet i sin helhet – også meningsløsheten – innover oss. I
Sartres filosofi er frihetsbegrepet svært viktig. Han hevder at ”Mennesket er
dømt til frihet.” Denne friheten er imidlertid bare abstrakt ettersom enhver
situasjon tvinger mennesket til å handle. Sartres tidlige verk gjenspeiler en
individualistisk orientert tenkning, men han utvikler med tiden en mer
samfunnsorientert, marxistisk inspirert filosofi.
Etter embetseksamen i filosofi i 1929 begynner Sartre å arbeide som gymnaslærer
og debuterer etter hvert både som skjønn- og faglitterær forfatter. Som
forfatter benytter han seg av nærmest alle genrer, bortsett fra lyrikk. Ved
siden av filosofiske tekster, som L’être et le néant (Væren og intet,
1943) og Critique de la raison dialectique (Kritikken av den dialektiske
fornuft, 1960), står Sartre bak en rekke romaner og teaterstykker. På ulike
måter reflekteres Sartres eksistensfilosofiske tankegods i hans skjønnlitterære
verk. Hans første roman La Nausseé (1938) kretser omkring følelsen av
meningsløshet. Sartre skildrer en ung mann, Antoine Roquetin, som befinner seg i
en livskrise. Roquetin opplever at hans eksistens ikke har noe mening og han
klarer ikke lenger å engasjere seg i noe.
I begynnelsen av annen verdenskrig deltar Sartre i krigshandlingene og blir tatt
til fange. Han tilbringer nesten et år i en leir i Tyskland – noe som blir et
vendepunkt for ham, han blir i større grad opptatt av samfunnsspørsmål og
politikk. Trilogien Les chemins de la liberté (1943-47) vitner om
overgangen fra en mer individorientert til en i større grad felleskapsrettet
tekning hos Sartre. I trilogien bearbeider han sine erfaringer som fange under
krigen og problematiserer forfatterens ansvar og mulighet for engasjement i
politiske konflikter.
Før krigsslutt tar Sartre avskjed fra lærergjerningen for å leve som forfatter. Sammen med
blant andre filosofene Simone de Beauvoir og Merleau-Ponty stifter han i 1945
Les Temps Modernes, et politisk og kulturelt tidsskrift på venstresiden, som
får stor innflytelse. Allerede som 24-åring ble Sartre kjent med filosofen og
forfatteren Simone de Beauvoir som han forblir sterkt knyttet til gjennom hele
livet. Begge påvirker hverandre på mange måter.
I teaterstykkene tematiserer Sartre eksistensfilosofien ved at han viser oss
personer som i en gitt situasjon tvinges til å velge. I Les mouches (
1942) belyser Sartre sine ideer om frihet gjennom den greske myten om Orestes
som hevner drapet på sin far ved å drepe sin mors nye ektemann. Huis
Clos (1944) og Les mains sales (1948) er blant Sartres mest kjente
stykker. I Huis Clos møter vi en mann og to kvinner som etter sin død har
kommet til en form for helvete. De befinner seg innesperret i et rom der de ikke
kan skjule noe for hverandre, også deres fortidige handlinger ligger åpne for
hverandre. Deres ulike interesser og legninger skaper stadig konflikter og en av
dem trekker konklusjonen: ”L’enfer, c’est les autres.” I Les mains
sales setter Sartre søkelyset på ideologi. To menn, Hugo og Hoederer,
tilhører en gruppe opprørere. De representerer to motsetningsfylte karakterer:
Hugo er intellektuell og opptatt av ideologisk renhet, mens Hoederer,
partisjefen, er realpolitiker. Det er krig og Hoederer ønsker å innlede et
samarbeid med fascistene. Partiet anser ham som forræder og vil ta ham av dage.
Hugo skal utføre drapet, men han klarer ikke å handle. Men når Hugo opptager at
Hoederer har et forhold til hans kone, skyter han Hoederer i affekt. Ved å sette
ideologiske og personlige motiver opp mot hverandre problematiser Sartre
forholdet mellom ideologi og individuell frihet.
1964 utkommer Sartres selvbiografi Les mots der han skildrer de første ti
årene av sitt liv. 1964 får Sartre også Nobelprisen, men velger å
ikke ta imot den. Sartre forblir politisk aktiv frem til sin død i 1980.
|
Sartres tekster er
oversatt til mange språk, deriblant engelsk og norsk. Hans stil og språk vil
imidlertid være tilgjengelig for personer med fransk på viderekomne nivå og vi
anbefaler å lese ham på originalspråket, eventuelt med støtte i en oversettelse.
|
|
(Lenker
til sider på fransk)
Kort biografi og
omriss av
Sartres
filosofi
Sartres liv og verk
Biografi og filosofi
Utdrag fra La Naussée
En innledning til Huis Clos av Sartre
Se også:
La Francophonie, portail de littérature francophone
|